Namnet mitt er Hanan.
Birgit Hatlehol frå Oslo Internasjonale Poesifestival bad meg skrive noko om kunstnarmetoda mi. Spørsmålet kom til rett tid, ettersom ogso eg grunna over denne.
Eg meinar avgjort at dei fleste arbeida mine er fråkopla meg sjølv. Eg treng avstand. Ikkje på ein slik måte at verka vert upersonlege eller hasardiøse, men meir for slik, med omtanke og overlegg, å prøve eliminere meg sjølv som hovudrolleinnhavar i prosessen.
Kvifor?
Entan fordi tematikkane er for skjøre og vonde, eller fordi eg vil la andre som skjønar materialet på eit høgare nivå vere meir synlege. Vere stemma, beraren, ansiktet.
Medan eg, som vert eit brukargrensesnitt, prøvar å lage eit rom, men må stadig pusse det opp i von om å kunne dele dette romet.
Kva ville skje om eg mista kontroll over verka mine? Om eg mistar eigarskapet? Om estetikken vert på slump? Kva skjer når eit anna blikk vert involvert? Skapar samanstøyt, situasjonar? Forklarar ting til oss sjølve medan vi lærer. Desentraliserer makt, desentraliserer kunnskap, sørger for agentskap heller enn å ta den tilbake. Taper terreng. Læring, ikkje som akkumulerte fakta eller som demonstrasjon av rasjonalitet, men som å vekke tapte synapsar til live.
Forstår omgrepa ikkje som immobile kategoriar men som substansar som fyller opp mellomroma.
Tidlegare denne veka vart eg minna om eit verk eg laga mellom Etiopia og Serbia. Då eg var i Addis Ababa for nokon år sidan, og vart forvita på Afartriangelet.
Vi er i 2014.
Kvar enn eg finn meg sjølv i vår felles geografi, ser eg snøgt etter dei områda som vert kalla «fjerne». Ikkje grunna heilt enkel teknisk avstand, det eg meinar med fjernt her har med det relasjonelle å gjere. Det som gjer at noko virkar langt unna, er manglande interesse frå majoritetsfolkesetnaden. Det tyder, sovidt snitta av frå samfunnet, nesten som ein utvekst frå samfunnet, men på den måten at samfunnet er ei kollektiv samhørsle med andre eller eit fellesskap, og denne utveksten ikkje blir relatert til fellesskapet, men til harde kår, avvising eller vanskjøtte.
Some tider er denne fjerne staden verkeleg langt vekke, slik som ein ørken, ein aude stad: Terra nullius. Nett som Afartriangelet. Den kan ogso vere like nær som oss. Den kan vere i dette romet. Kan sitte like her. Den kan vere oss sjølve. I vår eigen kropp. Som ei indre vekst; still, smertelaus. Den er her.
Verket, som vart kalla A place I have never been, om denne staden eg verkeleg ikkje hadde vore, var å finne i ein samanheng der folka hadde vore vanskjøtte i lengre tid enn vi kjenner til, noko som oppretta ein relasjon mellom dei og meg, laga resonans. Afarfolket er nomadar. Det tyder at for alle andre enn dei sjølve (for bufaste folk altso), er dei vurdert å vere ei formlaus gruppe som streifer omkring, vandrar utan band til landet, landlause.
Som Deleuze og Guattari fortel: “We write history, but we have always written it from the
point of view of the sedentary, and in the name of a unitary state apparatus, at least possible even when we speak of nomads. What is missing is a Nomadology, the opposite of history. The nomads have invented a war machine, against the state apparatus. History has never understood nomadism, never has the book understood the outside. Over a long history, the State has been the model of books and of thoughts: the logos, the philosopher-king, (her vil eg legge til den genierklærte kunstnaren), the transcendence of the Idea, the interiority of the concept, the republic of spirits, the court of reason, the functionaries of thought, the legislator and subject. The state's claim to be the internalized image of a world order, and to entrench man, to root man. But the relationship of a war machine with the outside is not another “model”, it is an arrangement which makes thought itself nomadic, a stem for a rhizome.”
For å skjøne staden, utan å vere i stand til å kome dit med min eigen kropp, stupte eg inn i arkiva. Det vart klart at på visse tidspunkt i historia, til dømes under krigen mellom Etiopia og Eritrea, blei Afarfolket interessant for statsapparatet. Dei var ikkje utanfor lenger, og derfor vart det særskilt viktig at dei blei «del av» samfunnet, «integrert». I alle fall for ei tid. Valden til makta, oppseda gjennom interesse.
Eg hadde samla bilete av landet. Tørt og støvete. Some tider fargerikt, eit månelandskap. Bilete av folk som arbeida i saltfabrikkar, som lastar saltsteinar på kamelryggar. Kortlevde husvære, arkitektur bygd med kvistar og tekstil, eller andre materialer avhengig av stad, laga til perfekt runde former. Kart frå dette vidstrekte territoriet, som strekk seg frå Raudehavet over grenser innan Etiopia, Eritrea og Djibouti. Kart over flora, geologi, temperaturar og mange andre «nøytrale» materialer; so vel som bilete av Haili Sellassie og Tito på ein tur for å treffe Sultanen til Afarane. Bilete av diplomatisk venskap. Bilete av mektige menn som drikker kaffi saman. Bilete av Tito på jakt, rifla retta mot ein struts.
Alle materiala i hop overlappar kvarandre. Dels leslege og dels skjulte, utstilt ved Museum of Yugoslavia. Alt held og glir unna samtidig. Geografiar langt vekke ifrå, men historier ein kan relatere til. Ein korsveg av spor. Kva var kjerna i ei slik framsyning og kva er det vi faktisk ser? Eg tenkte på kor arbeidet kunne vere ein reproduksjon av forventa bilete av undertrykte mot overmakt. Kva er implikasjonane av å omkontekstualisere arkivbilete? Kven eig desse bileta? Spørsmål – eller som eg velg å kalle dei, bråhastar – som alle spelar ei rolle, har ei linje, ei innveging i kor eit verk kjem til. I kor ein studie av noko som er langt vekke blei til noko som kanskje ligg litt nærare.
Vi er i 2015.
Eg sender to folk til Saharaørkenen. Eg sender dei høvesvis til byen Boujdour i dei hærsatte territoria i Vest-Sahara og til flyktningleiren Boujdour i Algerie. Saharawifolket er eit urfolk som korkje har land eller stat. Dei har levd splitta i 44 år mellom okkupasjon, eksil og flyktningleirar. Forut for denne perioda var dei underlagt spansk kolonistyre. Eit sår som har blitt latt liggande ope i lang tid.
Eg sender to folk, to agentar, for å rapportere frå desse respektive stadane. «Ei spegelreise», som eg kalte det den gong. I utstillinga, kunne vi lytte til desse rapportane som bretta seg ut frå perspektivet til dei to anonyme protagonistane. Lydopptaka av dei to stemmene deira akkumulerte over tida.
Mesteparten av rapportane var basert på anekdoter:
«I går gjekk vi til stranda og dei bygde eit telt.»
Og andre:
«I går i bryllaupet snakka eg med ein ung mann, han sa han gjerne ville ta til å kjempe igjen.»
Vi er i 2020.
I går snakka ogso eg til ein ung mann, og han sa han hadde teke til å kjempe igjen.
Eg las ein rapport frå den 17. november: Etter 21 dagar med fredlege demonstrasjonar, blei sahrawisivilistar møtt med angrep frå marokkanske tropper, dermed rauk våpenkvileavtalen Marokko underteikna med Polisariofronten, rettleia av Minurso, oppdraget til Dei forente nasjonar for folkeavstemming i Vest-Sahara.
Angrepa til den marokkanske hæren i det ikkje militære sahrawiterritoriet Guerguerat, tvang Polisariofronten til å ta seg fram og bidra med legitimt forsvar, og redde dei fredlege sivilistane frå agressjonen framvist av den marokkanske hæren som alt har hærsatt delar av Vest-Sahara.
Vi er i 2017.
Eg hadde forlatt Frankriket for eit par år i Noreg, eg vurderte å forlate Noreg for ein anna stad. So møtte eg Pia. Og då vart eg, for fyrste gong, hovudrolleinnhavar i mi eiga fortelling. Står der i midten, vever meg sjølv gjennom tid, gjennom minner, tilbake dit der ting verkeleg gjer vondt. Møter mine eigne bråhastar, mi eiga indre vekst. Gjer det relaterleg for andre.
Vi snakka om overvaking.
At eg berre ville lage kunst og ta det roleg.
Lage kunst om noko vakkert.
Tre og blomar.
Tapet av morsmålet.
Rotløysa som opphav.
Far min.
Algerie.
Rhizom.
Mangfaldige identitetar.
Å finne alle stemmene sine.
Gjensidig anarkjenning.
Den koloniale gjelda.
Myrdande identitetar.
Nedarva traumer som festar seg i heile kroppen.
Vald.
Brennande bilar fem kilometer frå Paris fordi ingen gidder lytte.
Frigjering gjennom vald.
Lage niddikt.
Kome saman og improvisere.
Kvardagsspråk.
Mitt språk.
Ikkje noke språk.
Fragmenteringa av tankar.
Alltid å vere på ulike stadar samtidig.
Å vere i stand til å sjå alle stadar, alle ting.
Sjå gjennom veggar, sjå gjennom eins eige bryst.
Det forvitne blikket.
Det invaderande blikket.
“Vive le Roi! Vive le Roi!”
Død over borgarskapet.
Død.
Sorg.
Miste nokon for tidleg.
Ikkje snakke nok.
Ei familie laga av stein.
Kva er eit namn.
Namn som vert feilstava heile tida.
Namnet mitt er Hanan.
Hennar namn er Sara.
Nei, vi er ikkje systre.
Le souffle “pneuma”. Pusting, som ei oppfatting av verda.
Skogspoetikken.
Når der er liv, kvilar karet inne i innhaldet og er derfor holdt av det, og motsatt.
Gjensidig reirbygging.
Å verte eit tre.
Vere løynd.
Lauv.
Elver.
Det iskalde vatnet.
Huset.
«Namnet mitt er Hanan. Eg forblir der eg er, her i Oslo, men eg trenger framleis å vere i rørsle for å forstå ting. Eg vil få kroppen min retteleg nær desse folka. So nær som inngangsdøra deira. Eg vil sjå på husa deira. Fordi huset vårt er staden vi alle kjenner oss tryggast. Det er dette eg vil fokusere på dei neste ni månadane.
Eg vil, heilt enkelt, vite kven som tek del i å støtte og bygge yttre høgre i Noreg.
Og so møtte eg Sara.»